Ikke les dette

Det ble til at Emil only reiste til hovedstaden Canberra med resten av gjengen. Kristin var alvorlig syk og tilstanden ville blitt betydelig forverret om hun ble med, sannsynligvis med døden til følge.

Emil plasserte seg fornøyd på høyresiden i bussen og ble fortalt at det under hele kjøreturen var mulig å se kenguluruer. Glad i naturen som han er begynte letingen straks. Hadde selvfølgelig mange observasjoner i Sydney sentrum og var happy da vi var ute av byen. Intens stirring i vegetasjonen til høyre de 1000 (sjø)milene fikk konsekvenser som sterk smerte i øynene - ser ikke detaljer lengre. Det var psykisk umulig å se til venstre og delta i samtale. Etterhvert også fysisk umulig å se mot venstre, nakken låste seg. Alt dette selvfølgelig absolutt verdt det, jeg så mange ting som lignet på kenguruer og minst fem forskjellige eukalyptustrær.

Bildet har jeg tatt selv og i alle fall ikke stjelt fra Maugestens facealbum:


Emil vises ikke da han satt nokså langt bak/satt sammenkrøket og despa etter kenguruobser.

Ellers var det lett å lyve for å få credz, fortalte jeg hadde sett minst 50 kenguruer fra bussvinduet og alle var overbevist/rasket over dette.

Var litt overrasket selv da vi ankom Canberra - trodde ikke jeg var i helevete allerede. Ting ble bedre da vi fikk danse i denne hallen:


...som lå inne i dette bygget:


...som forøvrig er The Parliament House.

Anette pipte uten grunn:


...while andre var bitre uten grunn:


...tho' koste de fleste seg:


Emil på sin side hadde gått fra å lete etter nasjonaldyr til slike:


... og syntes det var uutholdelig lenge igjen når klokken var:


...og vi skulle dra 13.00.

Her er han anyways:


Endelig ble klokken ett og vi dro videre - til et naturreservat. Brølte KENGURU! flaut høyt da vi kjørte forbi en stor flokk og alle andre hadde sett de lenge. Ingen tvilte på at det var Emils første selvfølgelig. Det var ikke ergelig i det hele tatt å ha glemt telelinse, derfor dette flotte nærbildet:


Livet fikk plutselig mening da jeg helt av meg selv endelig så en kenguru ved veien. Riktignok var den død og hadde hverken hode eller hale. Regner med den var spist av en slik:


I reservatet var Emil blant de ivrige som først gikk forbi en dødelig slange uten å merke den. Jeg har ikke hentet bildet fra uobservange Idas fbalbum:


Neste dag følte vi oss voksne når vi gikk gjennom denne ingangen til The War Memorial:


Her pretenda Anna at hun var soldat:


...imens Emil lærte om:


... som var den krigen som drepte flest i historien.

Med det samme ønsker vi offisielt her på bloggen å takke:


... for sitt nyttige arbeid.

Emil på sin side ønsket helst å bli med inn her:


... og lagde dette for seg selv:


... men holdte ut og ga seg selv disse for å ha fullført:


Gikk oss bort og havnet her:


... hvor de har listet opp og gitt blomst til alle døde i verden:



Utenfor satt noen seg i trappa:


...mens andre strevde med å få seg ned:



Videre til The National Museum:
(takk til dere som står foran motivet og ikke ødelegger bildet i det hele tatt)


...hvor Cathinka med nytt kamera tok bilde av alt. Som i alt:


On the way back home satt Emil fortsatt bakerst i bussen og ble ikke kvalm etter første sving. Telte biler og hvite striper og kom til 17 385 (hver).

Var happy da vi kom fram til den største byen i landet med dette flagget:


...som vi alle vet er:


... men det var bare en forstad. Et kvarter senere var vi glade igjen...men det var bare en forstad. Ti minutter senere var vi framme...til en annen forstad. Da vi virkelig var framme...til en ny forstad etter en halvtime begynte mange å gråte.

Når vi virkelig var framme i Sydney, Korea var vi så glade at vi ikke kunne være edru lengre, og det er derfor jeg nå ikke har tunge etter å ha skrevet det lengste innlegget i...
Du vil selvfølgelig bli henrettet om du kommenterer, men det vet du jo tydeligvis fra før.


og